Opprinnelsesdebatten: Skapelse eller naturlige årsaker?
Fra Otangelo Grasso på FB -lenke.

Hvis universet ikke ble designet, så er det den største kosmiske vitsen i historien
--en serie tilfeldige, meningsløse hendelser som på en eller annen måte førte til vesener som kan le, elske og undre seg over sin eksistens. Men hvis det er tilfelle, så er vår søken etter mening bare et grusomt triks fra naturen.

På den annen side, hvis universet ble designet, så er det et mesterverk – et vitnesbyrd om kreativiteten, intelligensen og hensikten til en Skaper. Og det er ikke bare en mer tilfredsstillende forklaring; det er den eneste som gir mening i forhold til bevisene.
Så neste gang noen sier at universet bare er en tilfeldig ulykke, kan du smile og si: "Jada, og kanskje bilen min har satt seg sammen også." For når du virkelig tenker på det, er tilfeldigheter ikke en forklaring – det er en punchline. Og vitsen faller tilbake på alle som mener noe annet. Hvis universet ikke ble designet, er alt som er igjen sjanse (og en hel masse flaks)

Ok, la oss snakke om universet. Hvis den ikke ble designet av en intelligent Skaper, hva er da alternativet? Vel, ifølge naturalismen er universet bare en kosmisk ulykke - et tilfeldig, ikke-styrt og helt usannsynlig lykketreff. Men la oss bryte ned dette, for hvis tilfeldighetene er den eneste forklaringen som er igjen, vil vi trenge mye flaks for å forstå det hele. Rett deg opp, for det er her ting blir morsomt absurde.

1. Universet: Et kosmisk lodd
Se for deg universet som et lodd. Oddsen for å vinne Powerball-jackpotten er omtrent 1 til 292 millioner. Nå, sammenlign det med sjansene for at universet eksisterer i sin nåværende form ved en ren tilfeldighet. Finjusteringen av fysikkens lover, naturens konstanter og startbetingelsene til Big Bang er så presise at sannsynligheten for at det hele skjer tilfeldig er ... vel, la oss bare si at det får det til å se ut som en sikker ting å vinne i lotto.

For eksempel:
Gravitasjonskonstanten: Hvis den til og med var litt annerledes, ville ikke stjerner bli dannet, og livet slik vi kjenner det ville vært umulig.
Den kosmologiske konstanten: Hvis den bommet med et hårstrå, ville universet enten kollapset inn i seg selv eller utvidet seg for raskt til at galakser kunne dannes.---
Den sterke kjernekraften: Hvis den bare var en liten bit sterkere eller svakere, ville ikke atomer holde sammen, og kjemi slik vi kjenner den ville ikke eksistert.
Så hvis universet ikke ble designet, sitter vi igjen med ideen om at det tilfeldigvis traff jackpotten. Og ikke bare én gang – den måtte slå jackpotten om og om igjen, med hver eneste konstant og lov perfekt på linje. Det er ikke bare flaks; det er et mirakel i forkledning.

2. Livet: Den ultimate usannsynligheten
La oss nå snakke om livet. Selv om universet på en eller annen måte klarte å få alle sine konstanter rett ved en tilfeldighet, er livet i seg selv et annet lag av usannsynlighet. Sjansene for at liv oppstår spontant fra ikke-levende materie er så astronomisk lave at det nesten er komisk.
Tenk på dette: Kompleksiteten til DNA: DNA er et molekyl som lagrer informasjon i en kode som er så nøyaktig at den får smarttelefonen til å se ut som et stein tavle. Ideen om at denne koden skrev seg selv ved en tilfeldighet er som å si at Shakespeares Hamlet ble skrevet av en ape, som tilfeldig traff tastene på en skrivemaskin.

Opprinnelsen til proteiner: Proteiner er essensielle for livet, men de krever at aminosyrer ordnes i bestemte sekvenser. Sjansen for at selv et enkelt funksjonelt protein dannes ved en tilfeldighet er omtrent 1 til 10^164. Det er et tall så stort at antallet atomer i det observerbare universet (10^80) ser lite ut.

Cellen: En enkelt celle er mer kompleks enn noen maskin mennesker noen gang har bygget. Det er som en selvreplikerende fabrikk med tusenvis av bevegelige deler, som alle jobber sammen i perfekt harmoni. Og likevel insisterer naturalismen på at denne kompleksiteten oppsto ved tilfeldige kjemiske reaksjoner. Jada, og kanskje bilen min samlet seg i oppkjørselen min over natten.
Hvis tilfeldighetene er alt vi har, så er livet den ultimate kosmiske ulykken - et tilfeldighet så usannsynlig at det trosser troen. Men hei, hvem trenger en designer når du har milliarder av år og mye flaks, ikke sant?

3. Bevissthet: Det sinnsforstyrrende mysteriet
Og så er det bevissthet. Du vet, den tingen som lar deg tenke, føle og undre deg over universet. Hvis universet bare er en tilfeldig samling av atomer, så er bevissthet ... hva, nøyaktig? En lykkelig ulykke?

En feil i matrisen?
Naturalismen sliter med å forklare hvordan en haug med kjemiske reaksjoner i hjernen din kan produsere noe så dyptgående som selvbevissthet, kreativitet eller kjærlighet. Hvis alt bare er materie i bevegelse, så er tankene dine ikke annet enn elektriske impulser i en kjøttdatamaskin. Men hvis det er tilfelle, hvorfor skal vi stole på vårt eget resonnement? Tross alt, hvis hjernen vår bare er et resultat av tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg, hvordan kan vi være sikre på at tankene våre er noe mer enn overlevelsesmekanismer?
Med andre ord, hvis naturalisme er sann, så er din tro på naturalisme bare et tilfeldig biprodukt av evolusjon. Så hvorfor skulle noen ta det seriøst? Det er som å si: «Jeg tror ikke på sannheten, og og jeg er sikker på det." Det er selvødeleggende.

4. Multiverset: Et desperat fluktforsøk
Når naturforskere innser hvor usannsynlig vårt univers er, tyr de ofte til multiversteorien. Tanken er at det er et uendelig antall universer, hver med forskjellige konstanter og lover, og vi lever tilfeldigvis i det som er perfekt innstilt for livet. Høres praktisk ut, ikke sant?
Men her er problemet: Ingen bevis: Det er null empiriske bevis for eksistensen av andre universer. Det er rent spekulativt.

Uendelig regress: Hvis det er uendelige universer, må det være et univers der multiversteorien er falsk. Så hvordan vet vi at vi ikke er i det?
Ad hoc-resonnement: Multiverseteorien er i hovedsak en måte å unngå konklusjonen om at universet vårt er designet. Det er som å si: "Jeg vet ikke hvordan dette skjedde, så jeg vil bare finne opp et uendelig antall usynlige univers for å forklare det."
Multiverseteorien er med andre ord et desperat forsøk på å bortforklare finjusteringen av universet vårt uten å påkalle en designer. Men det er ikke vitenskap; det er science fiction. Mer om multiversteorien her.

5. Bunnlinjen: Sjanse eller design?
Så hvis universet ikke ble designet, er alt vi sitter igjen med tilfeldigheter. Og ikke en hvilken som helst sjanse – en serie med astronomisk usannsynlige hendelser som på en eller annen måte førte til et univers som er finjustert for livet, en planet som vrimler av kompleksitet og vesener som er i stand til å tenke over egen eksistens.
Men la oss være ærlige: Tilfeldighetene forklarer ingenting. Det er ikke en forklaring; Det er fraværet av en. å si 'det skjedde' er som å si 'magi' og kalle det en forklaring. Det er ikke vitenskap; det er en kortslutning.
På den annen side passer ideen om en Designer – en Skaper som med vilje laget universet og livet – langt bedre med bevisene. Det forklarer finjusteringen, kompleksiteten og formålet vi ser i verden rundt oss. Det er ikke en "Gud i hullene" -lenke; det er en Gud for hele bildet.

Konklusjon: Universet er enten et mirakel eller en fantasitekst generert med AI-hjelp.

Oversettelse,via google oversetter, og bilder ved Asbjørn E. Lund